Korset i Tallinn

Klikk på bildet for større format.

De fleste husker vel opptøyene i Tallinn i 2007. Estiske myndigheter flyttet noen krigsmonumenter over russiske falne soldater fra sentrum av Tallinn til en kirkegård litt utenfor bykjernen. Russerne her i Estland anså flyttingen som en grov fornærmelse og opptøyene i byen tok til.

Politikerne her i Tallinn forklarte flyttingen med at slike monumenter ikke hadde noen naturlig plass i sentrum av Tallinn.

I ettertid virker den forklaringen både hul og hyklerisk. For kort tid etter startet byggingen av et gedigent kors på frigjøringsplassen midt i Tallinn. Korset er 23,5 meter høyt og består av 143 glassplater. Monumentet hedrer soldater og sivile som mistet livet under frigjøringskrigen mellom 1918 og 1920.

Russere er vanligvis et religiøst folk som hedrer både kirke og kors. Men akkurat korset på frigjøringsplassen i Tallinn har de lite til overs for. Det minner dem nemlig om hva estiske myndigheter gjorde med krigsmonumentet over deres falne soldater i 2007.

Jonsokfeiring i Estland

Onsdag og torsdag er helligdager her i Estland. Da feires nemlig Jonsok - eller Jaanipäev som det kalles her. Jaanipäev regnes som de mest betydningsfulle helligdagene i Estland, like betydningsfull som julen. Feiringen foregår med familie og venner over hele Estland. Det synges og danses - og drikkes.

Mange drar ut i skogen på onsdag og kommer først tilbake torsdag kveld. Tallinn by vil defor være mer eller mindre folketom disse dagene. Lastet med grillmat og alkohol drar tusener ut i skogene for å tenne bål, grille, danse og drikke.

Torsdag kveld kommer de tilbake til byen; fyllesjuke, trøtte, litt møkkete - og proppfulle av myggstikk. De vil alle sammen være enige om at det var vellykket, så vellykket at de vil gjøre det igjen neste år.

For oss utenforstående fortoner denne estiske tradisjonen seg som vanvittig. Omtrent like vanvittig som at tusenvis av nordmenn hver påske drar til fjells for å lete etter mer snø.

Norske bedrifter hjelper inkassobyåene

Inkassobransjen er en lukrativ bransje. Det har mange av de nyrike oppdaget og derfor investert tungt i denne pengesuger-virksomheten.

Det tragiske er at mange norske bedrifter med glede hjelper pengesugerne til flere lettjente kroner. I stedet for å sende en email eller ringe til dem som skylder penger, så videresender norske bedrifter kravene til inkassobyråene. Problemet er dermed løst.

Her er et eksempel på idiotiet, i dette tilfellet satt i scene av boligbyggelaget USBL. De har sendt meg et kravbrev på 450 kroner. Problemet er at jeg ikke har sett dette brevet.

Etter at jeg flyttet fra Oslo til Tallinn, har nemlig postforsendelsen hit til tider vært rotete. Jeg betaler Posten for å videresende all post hit; noe videresender de, noe ender i stedet opp på en adresse i Oslo. Derfra videresendes brevene, men denslagt tar naturligvis sin tid.

Så her satt jeg, i Tallinn, og ante ikke at boligbyggelaget USBL panisk venter på sine 450 kroner.

Men så dumper det en email i innboksen min - den er fra USBL. I emailen står der skrevet: Hei. Vedlagt følger kopi av fakturakrav som er sendt til Kredinor.

Du verden, så USBL hadde altså emailadressen min. Kanskje har de også nummeret til min norske mobiltelefon som jeg har med meg her i Tallinn? Hvorfor sendte ikke USBL en email tidligere og dermed fikk saken avsluttet?

Nå kunne jeg nemlig ikke betale disse 450 kronene til USBL. Siden USBL hadde sendt saken til Kredinor, måtte jeg vente på krav fra Kredinor og i stedet betale inkassobyrået.

Emailen fra Kredinor kom i dag. De lusne 450 kronene jeg skyldte til USBL hadde nå vokst til kr. 1.298,61

Boligbyggelaget USBL har dermed hjulpet Kredinor til et salær på 750 kroner. Renter utgjør 80,27 og renter av omkostninger er 18,34 kroner.

Jeg betaler Kredinor i dag. Det er nemlig nå viktig for meg at ikke Kredinor skal få muligheten til å suge til seg enda flere lettjente salærkroner. I tillegg ønsker jeg at sjelefreden gjenopprettes i USBLs lokaler - 450 kroner vil snart bli videresendt fra Kredinor!

Der Spiegel har vært i Tallinn

Tyske Der Spiegel hadde nettopp en artikkel om Estland. Der skriver de at Estland har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de to andre baltiske landene, Latvia og Litauen.

Det er nok riktig - det er mye som tyder på at politikerne her i Estland har litt mer vett og forstand enn politikerne i de to andre baltiske landene.

Men når reporteren fra Der Spiegel skriver at det er lite klasseskille her i Tallinn, da lurer jeg på om reporteren kun har sittet på de mer ekslusive barene og restaurantene mens vedkommende var her i byen.

Der Spiegel må gjerne komme tilbake til Tallinn - jeg skal da med glede følge reporteren rundt og vise frem en helt annen virkelighet. Jeg kan for eksempel vise tyskerne Kopli, en bydel i Tallinn hvor en norsk menighet deler ut om lag 1000 matpakker hver helg. Etter Kopli kan vi dra til Pirita - der bor de bedrestilte.

Var det kanskje på en av de fornemme restaurantene i Pirita reporteren satt og skrev artikkelen sin?

Lido i Tallinn

Klikk på bildene for større format.

Hva gjør man hvis man har et nødvendig, men heller lite pent, ventilasjonssystem i taket på en buffe-restaurant?



Jo, man bygger og plasserer mange små kardemommeby-hus i taket.


Effekten er stålende. Oppmerksomheten dras mot kardemommehusene og man legger ikke lenger merke til ventilasjonssystemet ovenfor.


Lido er en buffe-restaurant i det nyeste shoppingsenteret (Solaris, er navnet) midt i Tallinn - rett på den andre siden av operaen i byen. Der kan man få full middag for om lag 60 norske kroner. Anbefales til alle som besøker Tallinn.

Russerne liker store familier

En morsomhet man ofte hører er at hvis man hilser mer enn to ganger på foreldrene til en russer, da risikerer man å bli omtalt som onkel eller tante.

Det er naturligvis en overdrivelse, men man blir ofte forvirret når russere snakker om slektninger. Flere russere jeg kjenner har både tre og fire bestemødre, et utall bestefedre, mange onkler og tanter - og diverse søsken. For eksempel faddere, de blir omtalt som onkel og tante. Søskenbarn er brødre og søstre, og tanter og onkler til foreldrene blir innlemmet i flokken av bestemødre og bestefedre.

Det kan være lurt å ha denne litt uvanlige russiske skikken i tankene når man hører russere omtale sine slektninger.